torsdag 8. november 2012

Den vakreste, tøffeste, modigste, snilleste, varmeste...

mammaen i verden er min mamma og Thorbjørns mormor!
Dette er nok noe de fleste synes om mammaen, men min er ganske unik (helt objektivt:)

Helt siden jeg var liten har mamma vært plaget med revmatiske lidelser, men dette har ikke stoppet henne i å følge oss opp på noen som helst måte. Hun har en enestående evne til å stille opp for alle som trenger det, enten det er bare en klem etter en tøff dag, høre på mine småproblemer, hjelpe syke venner.....
Om det er lite eller stort problem, spiller ingen rolle!!!



For snart tre år siden ble mamma veldig syk og diagnostisert med kronisk helvetesild. Hun ble henvist til den ene spesialisten etter den andre, og tok alle undersøkelser som kunne tas. Men hun fikk etter mange undersøkelser beskjed om at det ikke var noe de kunne gjøre, og at de håpte at det kom til å gå over av seg selv. Helvetesilden satt i av nervene i ryggen som ga mamma uutholdelige smerter. Det eneste de kunne tilby var smertelindring i form av "chiliplaster" og smertestillende.

For tre uker siden var hun på sykehuset for å ta CT, og da oppdaget legen ved en tilfeldighet en masse på høyre side brystveggen. Det ble ny runde med CT og MR, og massen viste seg å være en stor tumor. Det var ikke helvetesild likevel!!! Mamma var så glad og lettet over at de endelig hadde funnet ut hva som forårsaket alle smertene hennes. Endelig kunne hun få hjelp!!! Men tumoren hadde forgreinet seg fra brystveggen, til ribbein og ryggsøyla og nerver i området. I nesten 3 år har denne tumoren vokst og klemt på nervene i ryggen og brystet. Eksakt hvor lenge tumoren har vokst er de ikke helt sikker på, men det er lenge....

I tre uker har vi levd i uvisshet. Det har vært de verste tre ukene i mitt liv.
Jeg har levd i en liten boble. Vært på jobb og jobbet, vært mamma mellom sju og ni, lagd middag, vasket opp, rydda og etter ni på kvelden har jeg ligget på sofaen i fosterstilling og grått.
 
På tirsdag fikk vi svaret, det er KREFT. En veldig sjelden type kreft som det nesten ikke er noen i Norge som har. Det verste er at de ikke kan operere. Det har gått for lang tid. Istedet blir det cellegift og stråling for å kapsle det inn og prøve å hindre videre spredning.
Hvor lang tid vet de ikke...

Tirsdagen brøt min verden sammen! Plutselig lå jeg i fosterstilling på kjøkkengulvet å gråt ukontrollert.
Jeg har aldri følt meg så redd, sårbar, liten, sint, engstelig i hele mitt liv.
Tanken på hva som kommer til å skje er helt forferdelig, så urettferdig!!!

Nå er det bare å plukke opp bitene av meg selv, lime meg sammen med superlim, og stille opp for mamma og pappa slik de har gjort for meg!!!!
Det er ikke tid til å sørge nå, det kan vi gjøre senere!
Vi skal glede oss over det som er igjen og gjøre det vi kan for at det vi har igjen blir helt fantastisk!!



5 kommentarer:

  1. Huff og huff... Jeg skjønner at det er ei tøff tid du og dine går gjennom nå! Det er så lite man kan si i en sånn situasjon, men du skal se at det er utrolige krefter man har, bare man må....
    Ta vare på hverandre og husk å innvolvere ungene, for de skjønner så mye mer enn man tror!
    Gode tanker og en varm klem fra Carina

    SvarSlett
  2. Vet desverre så altfor godt hvordan du har det.
    Ta godt vare på hverandre!
    Stor klem til dere alle!

    SvarSlett
  3. Å men kjære deg så trist og vanskelig! Ikke mist håpet, verken du eller mammaen din. Vi hadde en lignende situasjon i familien for snart 2 år siden, en ung mamma som fikk en sjelden kreft-type som hadde spredt seg. Mot alle odds gikk det bra! Hun er fremdeles på beina og har det fint, og du aner ikke hva slags krefter hun framviste fordi hun ville og måtte! Vi i familien og vennene stilte opp med praktisk hjelp som middagslaging, barnepass og husarbeid of gode klemmer og positive samtaler. Det hjalp mer enn vi visste! Så bare støtt hverandre og IKKE mist motet! Håper det beste skjer for dere også. Lykke til videre. (Og det er lov å gråte også, man trenger kanskje det for å få utløp for alle de vonde og frustrerende følelsene.) klem fra Ann-Helen

    SvarSlett
  4. Hjelp..jeg fikk en vond klump i magen på dine vegne..var igjennom det samme med min mor for en del år tilbake.
    Vær der for henne gråt og snakk sammen, du er sterk !

    Tenker på deg..god klem fra Janne

    SvarSlett
  5. Moren din høres ut som en kjempefin person. Sender dere mange gode tanker og håper dere vil finne styrke,det er utrolig hva man klarer mens ting står på - så får heller reaksjonene komme etterhvert. Stor klem til deg og dine.

    SvarSlett